En definisjon
Et essay er en tekst som stiller spørsmål ved kjente forestillinger eller aktuelle saker. Essay kommer fra det franske «essai» (forsøk) eller «essayer» (forsøke). Sjangeren fikk sitt navn fra Les Essais, en bok som den franske forfatteren Michel de Montaigne ga ut i 1580. Essay er ganske nært slektet med kåseri, blant annet ved at begge sjangrene er personlige og subjektive tekster hvor du «leker» med et emne. I begge sjangrene tar forfatteren med seg leseren på en tankereise rundt emnet uten at han/hun kommer med ferdigspikrede konklusjoner. Den viktigste forskjellen er at kåseriet først og fremst er en muntlig sjanger, der teksten er ment å skulle leses høyt og dermed har et noe annet særpreg
Karakteristiske trekk ved essayet:
- ei kortare avhandling retta til eit relativt danna publikum
- ei lettfatteleg, men velskriven betraktning over eit emne
- kort avhandling i populær form om kunstnerisk, vitskapeleg eller eit anna samfunnsmessig interessant emne
Dei vanlegaste retoriske verkemiddel i essayet:
- Subjektivitet: Forfatterpersonen er tydeleg til stades. Essayet er hans/hennar oppfatning av saka.
- Vandring i emnet: Forfattaren snakkar som om han vil ta lesaren med på ein "rundtur" i eit emne. Han går gjerne omvegar før han kjem til saka. Rundt sjølve emnet/den raude tråden spinn han anekdotar og frie tankesprang som skal tene til å illustrere det han vil seie.
- Innforståttheit: Forfattaren vender seg til lesarar med same bakgrunn og danningsideal som han sjølv. Han tar det for gitt at dei er på bølgelengd med han.
- Prosessualitet: Forfattaren utviklar sine tankar som ein (lang) prosess, der ikkje ytre hendingar, men hans eigne tankar er hovudsaka.
- Monolog med dialogpreg: Essayet er som ein einetale, men tydeleg retta mot lesaren, ofte så direkte og personleg at det kan verke som samtale/dialog.
- Dialektisk oppfatning av verkelegheita: Essayisten ser ei sak frå fleire sider. Han er motsetnadsfylt og gjer inntrykk av å ville vere objektiv, mens han eigentleg svært ofte er subjektiv.
- Skepsis: Essayistens skespsis til ei sak pregar gjerne teksten. Kritikk mot eit eller anna er ofte hovudsaka.
- Open form: Essayisten gjer ikkje svar på alle spørsmål han reiser, men overlet til lesaren å tenke seg fram til ei løysing eller konklusjon sjølv.
- Falsk beskjedenheit: Gjer inntrykk av at han veit mindre enn han gjer.
- Skjult/indirekte argumentasjon blir viktigare enn open argumentasjon i essayet
Forskjellige typer
Det personlige essayet skrives i jeg-form og bygger ofte på personlige erfaringer og refleksjoner.
Essayet er heller ikke ensidig argumenterende eller misjonerende. Ofte er det vanskelig å se hva essayisten ‘egentlig’ mener.
I essaysjangeren er det akseptert med ‘sidesprang’ fra hovedemnet i form av innfall og digresjoner. I motsetning til kåseriet er som regel essayet ikke humoristisk, det kan inneholde et snev av ironi, men det skal jevnt over være saklig fordi essay er en sakprosatekst. En kan kanskje si det slik at mens kåseriet har som mål å underholde og more, har essayet mer som formål å vekke ettertanke.
Saksessay
Forfatteren av saksessayet setter selve saken i sentrum, mens forfatteren selv trer mer i bakgrunnen. Saksessay kalles også formelt essay eller vitenskapelig essay.
